Oseberghaugen
Historien om Oseberghaugen
Oseberghaugen i Slagen gav oss som de fleste vet, verdens rikeste gravfunn fra vikingtiden. To kvinneskjeletter ble funnet fra år 834 e.Kr, sammen med et rikt dekorert skip, utskårede gjenstander, tekstiler, hester og hunder. Denne delen av historien, om dronning Åsa, trellkvinnen, vikingskipet og alle de fabelaktige gjenstandsfunnene, er gjennom årenes løp godt dekket i litteratur og media. Det det derimot ikke er skrevet så mye om, er historien om selve haugen og restaureringen av den. Hvem var de som engasjerte seg lokalt og nasjonalt for å bevare haugen som et viktig kulturminne? Hvilke konflikter og diskusjoner har gjennom årenes løp vært knyttet til Oseberghaugen? Dette er faktisk en egen historie…
Restaurering av Oseberghaugen – Komité nedsettes
Allerede i 1924 besluttet Vestfold Historielag å sette seg i spissen for Oseberghaugens restaurering. En komité ble nedsatt, bestående av følgende personer; Professor Shetelig (Bergen), professor Johnsen (Oslo), fylkesmann Meinich (Tønsberg), ordfører Auli (Sem) og gårdbruker Magnus Tvedten (Tjølling). Komiteen gav etter diskusjon sin tilslutning til en plan, fremsatt av forfatter Jacob Hilditch (1864-1930).(1) Denne planen møtte imidlertid sterk motstand i Oldsakssamlingen og hos professor i arkeologi Anton Wilhelm Brøgger (1884-1951). Derfor kom haugen på private hender og ble eid av et såkalt konsortium.(2)
Ved skjøte av 28. juli 1927 overdro gårdbruker Oscar Rom Oseberghaugen til forfatter Jacob Hilditch, bryggerimester Haagen Cappelen og grosserer Chr. Strøm. (Arealet var da på maksimum 4 mål, veien iberegnet). Formålet med kjøpet var å restaurere haugen etter en foreliggende plan.(3) Kjøpesummen var på 4000 kroner. Det var grunneier Oscar Rom som i 1903 selv tok kontakt med professor i arkeologi Gabriel Gustafson, og varslet om funnet av et skip i Slagendalen.
I 1930 redegjorde professor Brøgger for en plan han hadde utarbeidet i samarbeid med arkitekt Carl Berner. Denne planen gikk ut på å demme opp Velleelven, slik at vannstanden kunne tilbakeføres til det opprinnelige nivået. – Det vil si vannstanden den gang Osebergskipet ble lagt i haugen. Videre gikk planen ut på å legge en vei langs elven. Dette ville blitt en svært kostbar affære. Brøgger spurte derfor om assistanse fra veikontoret og ble satt i kontakt med ingeniørene der. På tross av dette skjedde det ikke noen endring av området rundt Oseberghaugen. På samme tidspunktet steg frustrasjonen i Vestfold Historielag ytterligere over det mangelfulle arbeidet med vedlikehold av haugen. Styret i historielaget ergret seg over at eierne av Oseberghaugen lot den gro igjen og forsøples. Således forstod Vestfold Historielag at de måtte ta saken i egne hender. Laget tok kontakt med advokat Arne Aas i Tønsberg, som på vegne av historielaget kontaktet eierne av haugen.(4)
Oseberghaugen overdras til Vestfold historielag
Da forfatter Jacob Hilditch døde i 1930, var hans eneste arving brorsønnen høyesterettsadvokat Ernst Hilditch. (5) Haagen Cappelen døde i 1933 (han var da ordfører i Tønsberg), hans kone Agnes (Aggie), ble da sittende i uskiftet bo. (6) Selv om skjøtet fra 1927 hadde tre underskrifter, fra Hilditch, Cappelen og Strøm, var også grosserer Trygve Andvord og grosserer Alfred Larsen med som økonomiske bidragsytere. Begge fra Oslo. (7) Gjennom advokat Aas ble det gjort henvendelse til arvingene etter Hilditch og Cappelen, med anmodning om de ville skjenke Oseberghaugen til Vestfold Historielag. Laget ønsket således og påta seg restaurering av haugen. Arvingene svarte at de var interessert i at historielaget overtok haugen, men gjorde samtidig oppmerksom på at de hadde tilbudt Oldsakssamlingen gravhaugen. Brøgger fant det imidlertid rimelig at Vestfold Historielag fikk overdratt Oseberghaugen.
Nytt skjøte på Oseberghagen ble undertegnet av Ernst Hilditch, Agnes Cappelen og grosserer Chr. Strøm i november 1934. (8) I forbindelse med overdragelsen av haugen til Vestfold Historielag, inngikk også en forpliktelse fra historielagets side. Laget forpliktet seg til i samråd med de tidligere eierne og Foreningen til fortidsminnesmerkers bevaring, og organisere en restaurering av gravhaugen. En ny plan for dette ble vedtatt og inneholdt blant annet ansvar for inngjerding av området og anleggelse av en vei.
Oseberghaugen og området rundt istandsettes
I et brev fra fylkesagronom Abr. Hillestad, i 1934, ble et riss (tegning/skisse) av Oseberghaugen omtalt. I følge denne tegningen framgikk det at Oseberghaugen på dette tidspunktet omfattet et areal på 5,9 mål. Fylkesagronomen mente det ville vært gunstig å komme i besittelse av ennå 1 mål, mot den nordenforliggende nabogrense. I brevet ble også nevnt oppsetting av et steingjerde, 1 meter bredt og 1,25 meter høyt. Prisen på gjerdet ble satt til nesten 4000 kroner (!). (9) Et par måneder senere skrev fylkesagronomen igjen til Komiteen for Oseberghaugens restaurering ved fylkeskasserer Rudolf Skaug. Det kom fram at komiteen hadde vurdert en avgrensing av haugen med en jordvoll. Fylkesagronomen frarådet da dette sterkt, fordi beitende dyr fra nabogården lett kunne ha kommet over en jordvoll. Han anbefalte et steingjerde eller en hekk med trådgjerde. (10)
Den 29. august 1948 ble haugen høytidelig innviet i nærvær av H. K. H. Kronprins Olav. Det store stevnet ble åpnet av Vestfold Historielags daværende formann, direktør ved Vestfold Kraft, Christian August Lindboe. Hovedtaler var professor Haakon Shetelig, som tidligere hadde assistert under selve utgravningen av skipet. Talen ble avsluttet slik: «Her ved kongegravene i Vestfold utspringer kilder, hvis kraft skulle strømme gjennom hele vår rikshistorie fra dens første gryende demning inntil Haraldsætten sluknet». (11) Vestfold Bondekvinnelag hadde bekostet en sarkofag, for at benrestene etter de to hauglagte vikingkvinnene igjen kunne tilbakeføres til Oseberghaugen. For Vestfold Historielag sin del var prosessen med å tette igjen det gapende hullet fra utgravingen i 1904 endelig fullendt. Det store såret i haugen var blitt erstattet av en rekonstruert haug, og samvittigheten overfor den kulturhistoriske arv gjenopprettet. Begivenheten som både ble kringkastet og filmet, ble overvært av 3-4000 mennesker. (12)
En ytterligere ekspansjon av Vestfold Historielags eiendom rundt Oseberghaugen kom i 1955. Landbruksdepartementets konsesjonskontor gav da, i samsvar med jordkonsesjonsloven, Vestfold Historielag konsesjon på ervervelse av gnr. 161, bnr. 5, Oseberghaugen i Sem herred. Kjøpesummen var på kr 3.650. Denne summen ble betalt av Sem kommune. (13)
I 1959 ble det lansert en plan for en såkalt «terrengbehandling» av eiendommen Oseberghaugen. Det var Institutt for hagekunst ved Norges Landbrukshøgskole som utarbeidet denne planen. Formålet var å lette adkomsten, beplante området og gi publikum noe mer opplysninger om stedets historie. (14) Arkeolog Bjørn Hougen (1898-1976) ved Universitetets Oldsakssamling kommenterte imidlertid den framlagte planen på denne måten; «Ubrukelig fra ende til annen». (15) Begrunnelsen for utsagnet var at det ville ha medført for radikale inngrep i terrenget. Man fryktet mest av alt, at en beplantning med trær kunne medført at haugens silhuett forsvant. Særlig når den ble betraktet på avstand. Dette ble nevnt som et problem på Gokstadhaugen i Sandefjord, og altså en felle man ikke ønsket å gå i.
Et annet tema i 1961 var den planlagte bautasteinen ved Oseberghaugen. Billedhugger Carl E. Paulsen (1896-1973) ble valgt til å utføre oppdraget. Diskusjonen omkring teksten på bautasteinen, og om hvilke navn som der skulle nevnes, gikk heftig for seg. Fylkeskonservator Asbjørn Bakken ønsket Oscar Roms navn nevnt, dette var Herman Wedel Jarlsberg og Bjørn Hougen sterkt imot. Hougen uttalte i et brev til Wedel Jarlsberg, at dette ville være en «forhånelse av arkeolog Gabriel Gustafsons minne». (16) Wedel Jarlsberg, Hougen og Bakken kom med hvert sitt forslag vedrørende den teksten som skulle hugges inn på bautasteinen. Mye tyder imidlertid på at billedhugger Paulsen selv fikk et ord med i laget, slik at den endelige innskriften på bautaen ble noe kortere enn de tre opprinnelige forslagene. Steinen som ble valgt var en lys type Iddefjordsgranitt. Paulsen foretrakk selv denne av estetiske grunner, og skrev for øvrig at «grå sten er kjedelig». (17) Dette var et slag i ansiktet for Bjørn Hougen som kjempet for en stein fra Vestfold, og ikke en stein fra den andre siden av fjorden. Sommeren 1961 var Osebergbautaen reist ved haugen og klar for avsløring. (18) Kongen hadde dessverre ikke anledning til å være til stede ved avdukingen, den 25. juni 1961. (19)
Et par år senere ser vi at Vestfold Historielag søkte Sem kommune om istandsettelse av vei til Oseberghaugen, grøfting, samt generelt vedlikehold av haugen og gressklipping. (20) Og helt siden da har Oseberghaugen krevd jevnlig oppmerksomhet fra Vestfold Historielag. Opprydding, skilting og annet vedlikehold er fremdeles på dagsorden. Tenk at vi i Vestfold er så heldige å ha dette fantastiske gravminne fra vikingtida!
